Han kunne ha ligget med kona…

Han var soldat og hjemme på permisjon. Etter lang tid ute i feltet, hadde han nå sjansen for å drikke, spise og ligge med kona – ja, nyte livet. Men han gjorde det ikke.

Selv om han var hjemme fra slagmarken, gikk tankene hans til kameratene som kjempet på liv og død. Han visste at landet var i krig og at kampen raste. Til tross for at kongen i landet gjorde alt han kunne for å oppmuntre ham til nettopp å spise, drikke og ligge med kona, nektet han. Han var en lojal soldat som ikke kunne feste og nyte livet når landet var i krig.

Dersom du lurer, kan jeg fortelle at dette er en sann historie. Kona het Batseba, kongen het David og soldaten het Uria.

Da kong David hadde vært utro med Batseba, gjorde han nemlig alt som stod i hans makt for å få denne soldaten til å ligge med kona si, Batseba. Men Uria nektet. Hvordan skulle han kunne spise, drikke og ligge med kona, når kameratene var i krig. Uria hadde en karakter som vi skal lete lenge etter.

Hvordan er det med oss kristne som lever rundt 3000 år senere. Er vi bevisste om at det i vårt land kjempes en krig på liv og død? Den utarter seg gjennom media, politikk, etikk, ekteskapsloven, abortkampen, skolene og ikke minst i våre menigheter.

Det er en åndskamp som handler om menneskers frelse eller fortapelse. Er vi bevisste om åndskampen som raser i Norge? I så fall vil det avspeiles i våre prioriteringer og vår handlemåte, for da vil vi begynne å handle som Uria. Sette nytelseslivet på standby og bli med ut i kampen. Kjempe med nebb og klør i form av bøyde knær, løftede hender og lepper som proklamerer evangeliet.

Å delta i krig er ikke komfortabelt, men risikabelt. Det er stor fare for å bli skadet. Uria ble drept! Men å nyte livet og la være å delta i krigen, er faktisk langt mer risikabelt. Kong David er et godt eksempel her. Han deltok ikke i krigen, men nøt luksuslivet, ble fristet og fikk sitt største personlige
nederlag. Deltar vi ikke i krigen, vil vi fort miste fokus og bli lunkne, i tillegg til å leve i ulydighet mot Jesu befaling om å ta del i misjonsbefalingen.

Norge trenger kristne som Uria, som er villige til å miste livet for å tjene en større og viktigere sak. Som kristne er vi alle sendt ut i misjonsoppdraget. Jesus sa: «Som Far har sendt meg, sender jeg
dere.»  Joh. 20,21.

Vi har bare fått midlertidig oppholds-tillatelse på denne jorden.  Nå handler det om at vi bruker tiden godt, og kaster oss ut i krigen med den utrustning Gud har gitt oss hver i sær. Da skal vi en dag få komme inn til hvilen og få glede oss over krigsbyttet — frelste mennesker som vi vitnet for.

Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil.  2. Tim. 2,4.

Vær frimodig! 

Hartvig Kloster
Daglig leder og evangelist