Er det rett det vi gjør?

Tårn Helge Helgøy er en av våre trofaste evangelister i Oslo. Tårn er alltid klar på evangelisering – herlig!  Vi har her bedt Trån om å skrive et innlegg.

Han skriver bl.a: Skal vi sitte på gjerdet og spise av livets tre og se på mens resten av verden går evig fortapt? Er det dette vi kaller kjærlighet til vår neste, skal vi bare være venner, men la være å fortelle dem om Jesus? Når vi møter personer på gaten, jobb eller skole, skal vi la være å fortelle dem at de er på vei mot dommen? Skal vi vente på at de tar initiativ og spør oss om Jesus, istedenfor å ta det opp selv?

Les hele Tårns utfordrende innlegg

«Det er ikke rett det vi gjør. Dette er dagen da vi kan bringe et godt budskap. Tier vi stille og venter til morgenen gryr, så faller det skyld på oss.»

Israelsfolket var fanget i sin egen by, Samaria, og de led hungersnød fordi syrerne hadde gått til krig mot dem og slått leir i nærheten.

«Foran byporten var det fire spedalske menn. De sa til hverandre: Hvorfor skal vi bli sittende her til vi dør? Sier vi: Vi vil gå inn i byen! – så er det hungersnød i byen, og vi må dø der. Blir vi sittende her, må vi også dø. Så kom nå og la oss gå over til syrernes leir! Lar de oss leve, så lever vi. Dreper de oss, så dør vi. Så stod de opp i skumringen og gikk over til syrernes leir. Da de kom til utkanten av leiren, fantes det ikke en mann der. For Herren hadde latt syrernes leir få høre lyd av vogner og hester, lyden av en stor hær. Da sa de til hverandre: Du skal se at Israels konge har leid hetittkongene og kongene i Egypt til å gå mot oss! Så brøt de opp i skumringen og flyktet. De forlot sine telt og sine hester og sine esler, hele leiren som den stod der, og flyktet for å berge livet. Da de spedalske kom til utkanten av leiren, gikk de inn i et telt og åt og drakk. De tok sølv og gull og klær der og gikk bort og gjemte det. Deretter vendte de tilbake og gikk inn i et annet telt og tok det som var der, og gikk bort og gjemte det. Men så sa de til hverandre: Det er ikke rett det vi gjør. Dette er dagen da vi kan bringe et godt budskap. Tier vi stille og venter til morgenen gryr, så faller det skyld på oss. Så kom nå og la oss gå inn og melde det i kongens hus.» (2. kong. 7:3-9)

Hva poeng kan vi ta av denne historien? Har vi som kristne noe til felles med disse spedalske? Ja, vi som er kristne har fått del i det beste budskapet som finnes og kan bringe dette videre. Ser man på folket som var fanget i Samaria, så har også de noe til felles med den verden vi lever i.
Likheten er at de en gang skulle dø, men det de ikke visste var at redningen var rett utenfor portene. Folket i Samaria visste ikke at Gud hadde jaget syrerne bort, heller ikke at det var mat og få slik at de kunne overleve. Slik er det også der du bor og i resten av Norge og verden. Det er en skare med mennesker som ikke vet at Gud har seiret over djevelen og synden, ved at Jesus døde på korset for våre synder og sto opp igjen for at vi skulle ha evig liv og samfunn med ham.

Men det står enda verre til med verden i dag enn med israelittene som var fanget i sin egen by. For de menneskene vi omgås med, de ser ikke engang at de er døden nær, slik folket i Samaria gjorde, og heller ikke at de er på vei mot en evig fortapelse.

Mange her i verden sammenligner seg selv med andre og konkluderer med at de er gode mennesker, da det alltid er noen som er verre en dem og de tror dermed at det står bra til. Dette fordi de ikke har et speil å se seg i. Speilet de mangler er Guds lov, de ti bud. Har man ikke sett seg selv i dette speilet, så vil man aldri se at man er en synder på vei mot Guds dom. Og hvem ønsker vel hjelp om en ikke ser at en trenger det selv?

I Bibelen ser man at spedalske ikke har stått høyt i kurs på grunn av sin sykdom, og ingen ville la dem komme nær. Men det var nettopp disse som hadde det gode budskapet. Det samme gjelder Ordet om korset og Jesus som vi kristne har. Folk vil ha Bibelens ord på avstand, men det er vi kristne som har fått det beste av gode budskap. Dette budskapet er syndenes forlatelse og evig liv, som er av bare nåde ved troen på Jesus Kristus.

Om så verden ønsker å holde oss på avstand, skal vi da la være å fortelle det gode budskapet? Skal vi sitte på gjerdet og spise av livets tre og se på mens resten av verden går evig fortapt? Er det dette vi kaller kjærlighet til vår neste, skal vi bare være venner, men la være å fortelle dem om Jesus? Når vi møter personer på gaten, jobb eller skole, skal vi la være å fortelle dem at de er på vei mot dommen? Skal vi vente på at de tar initiativ og spør oss om Jesus, istedenfor å ta det opp selv?

Vi unnskylder oss ofte med å snakke om Jesu gjenkomst og da som noe som skal skje en gang i fremtiden og at vi dermed har god tid og trolig lever til vi er åtti. Det vi sjelden tenker på er at vi ikke vet hva morgendagen bringer, kanskje nettopp vår venn, som vi aldri har fortalt om Jesus og syndenes forlatelse, dør i vårt neste åndedrag og møter Gud som dommer og ikke Far. Har vi da vist kjærlighet til vår neste? Paulus sier «Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.» ( Apg 20:26-27) Kan vi si det samme? Hvordan ser våre hender ut, er de tilsølt av vår nestes blod på grunn av en eller flere dårlige unnskyldninger, som eksempelvis at vi ikke vil miste et godt vennskap, men heller la vennen vår gå fortapt, eller at man ikke vil risikere å bli skjelt ut eller flau. Kan man dra det så langt at man egentlig er skyldig i å svømme i gatene om en lar være å fortelle de som går oss forbi om Jesus, han som vil at alle skal bli frelst? Er vi så lite villige til å ofre litt av oss selv for at andre skal bli frelst, når vi vet hva vi har fått av Gud? Det står i Hebreerne 10:31 «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» og en uomvendt synder vil møte Gud som dommer og han er en hellig og rettferdig Gud som ikke kan se mellom fingrene med lovbrudd. «[Og] Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann [Jesus] som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» (Apg 17,30-31)

Er det så rett det vi gjør? Er ikke dette dagen da vi kan bringe et godt budskap? Faller det skyld på oss om vi tier stille og venter til morgenen gryr?

La oss derfor gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å plante og vanne fordi troen kommer ved forkynnelse av Ordet og at Gud vil gi det vekst (Matt 28,19; Rom 10:17; 1. Kor 3:6).

Dette ER dagen da vi kan bringe et godt budskap!

Av Tårn Helge Helgøy, student ved Fjellhaug Misjonsskole Oslo