En brødbit eller himmelhøye festninger?

De var oppgitte, motløse og hadde ingen tro på at de kunne vinne kampen. De ble hvor de var, for de var ikke villige til å gå i tro. De så på de himmelhøye festningene istedenfor på mulighetene.

Hvordan er det med oss. Er vi villige til å gå i tro når vi hører misjonsbefalingen, eller blir vi hvor vi er? Lar vi oss passi-visere av dårlige erfaringer, manglende resultater og menneskefrykt. I så fall ligner vi israelittene da de stod ved grensen til det lovede landet Israel. De syndet med sin vantro. De ble hvor de var, og fikk derfor ikke komme inn i det herlige landet hvor det fløt med melk og honning.

Det var tolv spioner som hadde utforsket Israel. De ti mente ikke det var mulig å vinne landet. Men to av spionene så helt annerledes på saken.

Alle hadde de sett de samme menneskene, de samme byene og vært på de samme stedene. Likevel avla de helt ulike rapporter om landet de hadde utforsket. De to spionene var ikke skremte eller motløse, men fulle av iver og kamplyst til å innta landet. De var overbevist om at de kunne vinne. De var villige til å gå i tro, for de visste at Gud var med dem og derfor var ingenting umulig.

Da de resterende spionene fortalte om de himmelhøye festningsmurene og menneske-kjempene, sa de to spionene: «…vær ikke redde for folket i landet; de er ikke mer enn en brødbit for oss.» (4. Mos 14,9)

Kaleb og Josva – de to spionene – hadde en annen ånd i seg. En ånd som gjorde at de så mulighetene og den åndelige virkeligheten, og det resulterte i at de var villige til å gå i tro.

Når vi ser på Norge, er det lett å bli motløs over situasjonen. Nedgangen i antall kristne, liberalteologien som stadig vinner nytt terreng, kirker som blir stengt, materialismens kvelertak, de ugudelige abortreglene og de homofiles fremmarsj. Det er mye å bli mismodig over. MEN det er fortsatt håp for Norge. Gud er den samme i dag som på Israels tid. Ånden som bodde i Kaleb og Josva er den samme som Gud øser ut av til alle som ønsker å ta imot.

Gud vil at mennesker i Norge skal høre de gode nyhetene om korset og frelsen før han kommer igjen. Han sier til deg og meg: Gå og innta landet.

Han har ikke lovet oss at det skal være enkelt eller at vi vil se mange mennesker bli frelst, men han har lovet oss at han går med oss ut i striden. Først når vi innser den åndelige virkeligheten, at Gud – skaperen av himmelen og jorden – går ved vår side, begynner vi å vokse i tro og se mulighetene istedenfor de himmelhøye utfordringene.

La oss daglig vandre med Gud mens vi tar kampen opp mot «makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket» som råder på mange plasser i Norge. Når Gud går ved vår side, kan vi i begeistring og tro si som Kaleb og Josva: «Vær ikke redde for folket i landet; de er ikke mer enn en brødbit for oss.»

Vær frimodig og del evangeliet.

Hartvig Kloster
Daglig leder og evangelist