Hvordan gi en bra gave til mennesker som «har alt»?

«Jesus elsker deg» sier vi til dem. «Å, så hyggelig», svarer mange, og går videre. For hvis en har alt en trenger i livet, så trenger du vel ikke en Gud som forteller deg hva du skal gjøre?

Jeg legger ofte merke til hvordan ikke-troende mennesker blir beskrevet i kristne sammenhenger. «De der ute» som lever i «stor synd» med en «gnagende tomhet, desperasjon, angst og nød». Det er sikkert en del som har det slik, og mange menigheter skal er flinke til å drive rusarbeid, matutdeling, sjelesorg, osv. Men når jeg kikker ut av stuevinduet mitt i Norge, ser jeg ikke bare masse behov. De fleste jeg ser er normale mennesker som jobber, har familie og en «viss moral». Forteller vi dem «det vanlige» at «Jesus elsker deg» bryter de antakeligvis ikke sammen i gråt, men svarer kort «å så fint», og stikker videre. Det er som å prøve å gi en gave til noen som «har alt».

Men de har jo strengt tatt ikke alt? «Du kan ingenting ta med deg dit du går» synger Cornelis Vreeswijk. Likevel hevder mange mennesker at de ikke vil snakke om Gud, fordi de har et «helt greit liv» og vil konsentrere seg om livet her og nå. Og det skjønner jeg for så vidt godt.

Naáman
I 2. Kongebok 5 leser vi om Naáman, en hærfører som hadde alt han trengte. Men en dag ble han syk. Pengene var ikke til hjelp for sykdommen hans, men «heldigvis» hadde han «røvet» til seg en israelsk jente engang på en plyndretokt i området. Denne jenta kjente Gud og visste hvor Naáman kunne få hjelp, og hun var ikke redd for å vitne til en som «hadde alt».

Guds ord vender aldri tomt tilbake står det i Jesaja 55,10. Tenk så bra at tjenestejenta hadde vitnet – slik at Naáman ikke søkte til trollmenn og andre ting da han ble syk – men til den levende Gud – som han siden kom til tro på! Gud elsker «rike materialister» like høyt som han elsker meg. Efeserbrevet 3,6 snakker om frelsen som en arv. Jeg har fått vite om den, men den er jo ikke bare til meg, men til alle mennesker – også de rike!

«En vernende mur»
I Ordspråkene 18,10-11 står det: «Herrens navn er et festningstårn, den rettferdige løper dit og finner vern. Den rikes gods er hans faste borg, i hans tanke er den som en vernende mur.»
Rikdom er en «mur» i tankene – dermed ikke en reell trygghet, men en falsk trygghet. Det er bare Jesu navn som kan gi ekte trygghet. «La menneskene se at de er bare mennesker.» ber salmisten i salme 29,21. Livet er brutalt og kan herje – også med de som «har alt». Når det skjer blir «muren» ristet, og de begynner å søke utenfor muren etter hjelp. Har vi, i likhet med tjenestejenta fra Israel, latt dem få vite hvor «de skal gå»? Det er mange alternativer utenfor «muren». New Age gjør stor business på å selge mennesker alt det som Jesus vil gi gratis! Indre fred, helbredelse, bekymringsfrihet, – ja selv tilgivelse. Og de selger bra – fordi rike folk – i likhet med Naáman, ikke alltid klarer å tro at noe gratis kan være av kvalitet. Det kan hende noen må forklare dem at det som er gratis for oss, var ikke gratis for Gud. «For i dette er Guds kjærlighet åpenbart…» 1. Joh, 4.10.

«Hvordan kan Gud være god…»
«…når jeg har hatt prolaps i ryggen i mange år?» spurte en mann en gang. Jeg fikk dele evangeliet med ham, om at Jesus kom nettopp for den hensikt – å gjøre ende på det onde. Jeg fikk legge hendene på ryggen hans, og han fortalte at ryggen hans ble bedre. Selv om han ikke var helt sikker på hva han skulle tro, ville han i hvert fall begynne å ta med datteren på søndagsskole.

I samtale med mennesker som «har alt» kommer ofte «det ondes problem» opp som et tema. Det er skrevet mye bra om «hvordan kan Gud være god når det finnes så mye vondt i verden», og vi skal absolutt fortelle menneskene at det er Gud som er god, djevelen ond, og jorden gav han til menneskene. Men vi må huske på at bak et slik spørsmål kan det også være et menneske som opplever at den «vernende muren» har blitt ristet av noe de ikke kan kontrollere, og som leter etter hjelp! Da trenger de i så fall ikke bare gode svar, men et medmenneske – med Guds hjerte. På evangelisering i byen en natt møtte vi en mann som stilte det samme spørsmålet. Det viste seg at han stod midt i en skilsmisse. Han fikk dele hjertet sitt – og ville for første gang be. Han sa til slutt at «det er nok ikke Gud som har holdt seg borte fra meg.»

Vitnesbyrd
I møte med folk som tror de har alt, er våre personlige vitnesbyrd en unik ressurs. Det er litt «in» for tiden faktisk, folk elsker jo historier fra virkeligheten. «Humans of New York» har eskalert på Facebook i ulike varianter, den siste jeg trykket «like» på var «Humans of Pakistan». Det er politisk ukorrekt å motsi subjektive opplevelser, noe som gir en utrolig mulighet til å dele hva Gud har gjort i livet ditt – ikke bare med de som har alt, men med alle! Kanskje kjenner du flere som har gode historier du får lov å dele? Hvis ikke er dette noen fantastiske damer i menigheten min som gladelig deler sine historier med andre: KLIKK HER

Synd
Konfrontasjoner må til – selv om vi bor i Norge. Tenk hvis den rike mannen i Lukas 12,13-21 hadde hørt evangeliet og omvendt seg fra den egoistiske lagringen av kapital – og rukket å gjøre noe for verdens fattige før han døde? Mange mener at de aldri har gjort noe «galt» i Guds øyne. Jeg har funnet meg selv i å kaste ut spørsmålet: «Hvis Gud finnes, hvordan hadde du likt å møte ham»? Det er litt varierende hvordan folk reagerer, men de fleste reagerer, og de skal være ganske «tøffe i trynet» for å mene at de har levd så gode liv at de ville «likt» å møte en levende Gud ansikt til ansikt, eller for å mene at de er bombesikre på at han ikke finnes.

Å snakke til en mur
Vi er mennesker, og vi liker å få tilbakemeldinger som gir gode følelser. Men når vi snakker til folk som bor bak en «tankemur av rikdom», så florerer ikke alltid takknemlig respons. Men evangeliet er Guds kraft – til å slå sprekker i «muren» (Rom 1,16). Jeg vet ikke om jeg har lest noe sted i Bibelen at Gud har lovet oss god respons, men jeg har lest at vi skal bli forfulgt, og at Gud er vår venn som alltid vil være med oss, trøste og hjelpe oss.

Til slutt noen tips på generell basis i livet og på gata:

  • Vær som tjenestejenta til Naá Fortell om det du har sett og hørt -uansett behov.
  • Inviter dem hjem til deg. Bruk tid med dem, vær deg selv og bygg vennskap! Du må ikke alltid preke, du kan dele livet. Ditt hjem er stedet du helt naturlig gjør det du ville gjort ellers, be for maten, vitne, osv.
  • Inviter på møter. Om du bygger vennskap med dem vil de antakeligvis komme om du inviterer?
  • Be for dem – og la dem vite at du gjør det!

På gata/evangelisering:

  • Gjør det tydelig at vi er vanlige kristne, ikke Jehovas vitner, mormoner, el.
  • Tilby deg å be for eventuelle sykdommer. Helbredelser er ikke til for show, men for å vitne om at Gud er en god pappa som ikke bare har empati, men som har makt til å fjerne sykdommer for godt.
  • Gå på puber/utesteder nattestid (og drikk cola;) -steder folk har god tid og ikke tar seg selv så høytidelig.
  • Gjør som Jesus -ta barna på alvor. Barn lar seg så lett trekke mot evangeliserings-stands, lovsang, gatemøter av alle slag -ikke bare på grunn av ballongene, men fordi de ikke er så skeptiske. Skal du dele evangeliet med barn, må du alltid spørre den voksne om det er ok. Mange har ikke noe imot det, og jeg lover deg -de følger med.
  • By all means -sett igang en samtale!

Guds velsignelse!
Hanne-Mari Horverak – OAC